Hvorfor er det riktig at jeg skal gå rundt med den sykdommen jeg har, når det egentlig finnes en kur for den? Hvorfor er det slik at et egg som egentlig bare skal kastes i søpla, ikke kan brukes til å kurere meg? Hvorfor er det slik at jeg må føle meg hjelpeløs og til bry bare fordi jeg vil at livet mitt skal bli bra igjen? Jeg har ikke kontroll over mine egne muskler, og cafébesøk med venninner som tidligere var en hyggelig sak, har nå blitt et sårt og pinlig tema. Så fort jeg tar i kaffekoppen, rister den kraftigere enn et jordskjelv, og etter et knapt sekund ligger halve kaffekoppen i fanget. Jeg vil ikke sosialisere meg lenger, jeg føler at jeg ikke kan bidra med noen ting. Livet har plutselig blitt så vanskelig, og jeg føler at det ikke er verdt å leve det lenger.
Ja, jeg kan ta medisiner. Men disse vil bare bremse sykdomsutviklingen og lindre symptomene. Det vil aldri gjøre meg frisk. Jeg vil aldri kunne si at “Jeg klarte det, jeg er blitt kvitt Parkinsons!”. Jeg trenger et alternativ til medisinene, jeg trenger et gjennombrudd i forskningen. Men med samfunnets motstand mot genetisk forskning og bruken av genterapi ser utviklingen av slike behandlingsmåter svært mørk ut.
Sykdommen går utover psyken min også. Jeg føler meg mindreverdig og oversett, jeg føler at jeg bare står i veien for et samfunn som stadig er i positiv utvikling, mens jeg og sykdommen min bare blir verre. Noen ser på det som at man tilintetgjør et fremtidig barn for å redde meg, men hva mener dere egentlig med det? Det er tross alt aborterte fostre, og egg som er til overs, så da ser jeg ikke problemet. Dessuten så finnes det andre metoder som er mer skånsomme, der man tar en bit av huden til et menneske, og bruker cellene i det.
Jeg synes det er helt uhørt at vi prioriterer liv på denne måten, og at jeg plutselig ikke skal være like mye verdt som et ufødt barn som skal kastes bort uansett. Hvor har det blitt av likestilling og likeverd? Det gjør vondt å vite at stamcelleforskning knyttet til Parkinsons sykdom blir så nedprioritert i dag. Jeg trenger ikke medisiner, jeg trenger å bli frisk. Sykdommen forkorter ikke bare levetiden min, men ødelegger også livsgleden. Det føles ut som jeg sakte, men sikkert, dør.
Ja, jeg kan ta medisiner. Men disse vil bare bremse sykdomsutviklingen og lindre symptomene. Det vil aldri gjøre meg frisk. Jeg vil aldri kunne si at “Jeg klarte det, jeg er blitt kvitt Parkinsons!”. Jeg trenger et alternativ til medisinene, jeg trenger et gjennombrudd i forskningen. Men med samfunnets motstand mot genetisk forskning og bruken av genterapi ser utviklingen av slike behandlingsmåter svært mørk ut.
Sykdommen går utover psyken min også. Jeg føler meg mindreverdig og oversett, jeg føler at jeg bare står i veien for et samfunn som stadig er i positiv utvikling, mens jeg og sykdommen min bare blir verre. Noen ser på det som at man tilintetgjør et fremtidig barn for å redde meg, men hva mener dere egentlig med det? Det er tross alt aborterte fostre, og egg som er til overs, så da ser jeg ikke problemet. Dessuten så finnes det andre metoder som er mer skånsomme, der man tar en bit av huden til et menneske, og bruker cellene i det.
Jeg synes det er helt uhørt at vi prioriterer liv på denne måten, og at jeg plutselig ikke skal være like mye verdt som et ufødt barn som skal kastes bort uansett. Hvor har det blitt av likestilling og likeverd? Det gjør vondt å vite at stamcelleforskning knyttet til Parkinsons sykdom blir så nedprioritert i dag. Jeg trenger ikke medisiner, jeg trenger å bli frisk. Sykdommen forkorter ikke bare levetiden min, men ødelegger også livsgleden. Det føles ut som jeg sakte, men sikkert, dør.
